Sjelden har vi hatt så mye fit vær som denne høsten. November var ikke noe unntak. Dagene begynner å bli veldig korte nå, og i slutten av måneden er de bom stopp. Da er det natta til 21. januar. Det skjedde ikke så veldig mye denne måneden. Eller, det er vel kanskje ikke helt sant, men først var det tid for en tur til Ramfjordmoen med de prikkete. Bertha hadde akkurat fått løpetid, noe som ikke så ut til å påvirke de andre så veldig mye.
Her er Linn-Tone Edvardsen som tar en liten treningsøkt med Toot's Can U Feel The Love Tonight


Litt senere i måneden var jeg i Oslo på temakveld for støverrasene. Det var veldig bra. Senere var det RS-møte i NKK, på Gardermoen. Der ble jeg gjenvalgt i Disiplinærkomiteen. Vi hadde også regionledermøte dagen før RS. Årets RS er det lengste møtet jeg noensinne har vært på (og jeg har vært på en del de siste 25 - 30 år). Vi begynte kl. 1000 om morgenen, og normalt er vi ferdige klokken tre på ettermiddagen. Denne gang var vi ferdige kl. 2100!!! Det ble en lang dag! Jeg ble valgt til å skrive under protokollen, så jeg måtte tilogmed holde meg våken gjenom hele møtet også, slik at jeg ikke gikk glipp av noe.
Jeg hadde bestemt meg for at Bertha skulle pares, men hanhund var ikke bestemt. Jeg hadde lett og lett etter en svart hanne i hele norden, men ikke funnet noen. Heldigvis hadde Kari hørt om en tysk hanne som bodde i Holland. Jeg fikk sett bilde av den og likte det jeg så, samtidig som jeg syntes han passet typemessig til Bertha. Stamtalen var også tiltalende, for der var bl.a. Dalmings Hocus-Pocus, som jeg godt kunne tenkt meg å bruke - men så er han levertegnet, og jeg ville jo gjerne ha noen sorte også. Etter et par mailer fram og tilbake til Hollad, ble det bestemt at jeg skulle reise nedover torsdag 17.11. Jeg dro til Düsseldorf og ble hentet på flyplassen. Hanhundheierne bodde rett innenfor grensen til Tyskland, så det var bare en times kjøring fra flyplassen. De bodde faktisk så nær grensen at når vi gikk ut av hagen og inn i skogen for å gå tur, så var vi i Tyskland.
Her kommer noen bilder av den vordende far, som har så langt navn m/titler osv. at det er umulig å huske det, nemlig RUS, BALT, RKF, EST, LV, BLR, LIT, UKR CH, Gran Champion of Ukraina & Belorussia, Junior Russian Champion Udarny Blues s Nevskih Ostrovov: Han vil heretter bli kalt Mef, som er hans kallenavn:



Han var en utrolig søt hund, og jeg håper virkelig valpene vil ligne like mye på han som på Bertha. Selv om vi var litt slitne etter en lang flytur Tromsø - Düsseldorf, så måtte vi jo gå en liten tur. Vi tok med Mef, og han bestemte seg for å gjøre jobben med en gang. Bertha var ikke uenig, så sånn var det med den saken! Forventet valping er 19.1.12.
På grunn av at vi ikke visste sikkert om jeg kom på rett dato, hadde jeg ikke billett tilbake før tirsdagen etter. Det ble et utrolig koselig opphold i Holland, og vi fikk paret et par ganger til - for sikkerhets skyld :-).
Jeg reiste rett hjem, men Bertha ble igjen i Oslo, siden hun skulle delta på Norsk Vinner på Lillestrøm den kommend helgen. Etter et par dager hjemme dro jeg nedover og deltok på Lundehundklubbens dommerkonferanse fredag før utstillingen. Veldig interessant og lærerikt. På utstillingen gikk det også bra. Bertha ble beste tispe og BIM. Hun fikk også tittelen Norsk Vinner 2011. Scotty ble 2.BHK og Norsk Veteranvinner 2011.

Her er et bilde av Bertha og Ch Dalmrosa's Toro Bernaise. Han ble NV-11 og BIR. Gratulerer til eiere og oppdretter. Det vi ikke visste sikkert da, men nå, var at Bertha ble MESTVINNENDE DALMATINER i Norge og Scotty MESTVINNENDE VETERAN. I tillegg ble Bertha og Scotty hhv nr. 1 og 2 på NKKs liste over mestvinnende i hver rase (det er en konkurranse som går over hele året på NKKs utstillinger). Toro ble her nr. 3!
Tromsø Hundeklubbs mangeårige medlem/æresmedlem, Solfrid Larsen, ble tildelt NKKs sølvmerke på Dogs4all. Det fikk hun for lang og tro tjeneste for hundesaken. En verdig "vinner", som alltid har sagt ja - uansett hva det gjaldt. Ingen jobb for stor, ingen for liten. Det var moro å være tilstede. Dessverre har jeg ikke noe bilde fra utdelingen, men her kommer ett som viser Solfrid i hennes rette element. Solfrid er godt over 70, og det gir håp for oss andre som er litt yngre (men ikke så mye).

Måneden ebbet ut med bursdag i Movika. Ikke noen stor feiring, men en liten kake på dagen ble det - og blomster fra gemalen.
